BFK | 11.02.2026 | Dry Leaf (2025)

INFO:

Visningsformat: DCP
Regissør: Alexandre Koberidze
Manusforfattere: Alexandre Koberidze
Språk: Georgisk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 186 min

NOR:

Robert Bresson kom til den erkjennelse av at «det finnes ingen steder å gå etter Cézanne», og derfor ble han filmskaper heler en maler: "maleriet er over." I Alexandre Koberidzes nyeste film kan man bli fristet til å påkalle Cézanne. Filmen er skutt i lav oppløsning (144p) med en gammel Sony Ericsson W595, noe som gir tekstur og animerte farger til bildene i form av tunge piksler. For Koberidze er dette ikke utelukkende en øvelse i teknologisk måtehold, men også en måte å konfrontere tradisjonelle forestillinger om det digitale bildet. Ikke ulikt Cézanne, brukes kompresjon og enkle geometriske former for å omstrukturere og utfordre hvordan en ser og tar imot omgivelsene—både i bildet og i verden.

Dry Leaf er en reise gjennom det rurale Georgia, der Irakli (David Koberidze, regissørens far) leter etter sin datter Irina, som forsvant mens hun var på oppdrag for å fotografere fotballbaner rundt om i landet. Det er en road movie hvor usynlige mennesker er like hverdagslige som forfalne fotballmål.

ENG:

Robert Bresson once remarked that he became a filmmaker because he came to the realization that “there is nowhere to go … after Cézanne.” For Bresson, “painting [was] over.” In Alexandre Koberidze’s latest, one might be tempted to evoke Cézanne. The entire film was shot in low-resolution (144p) with a Sony Ericsson W595, which animate and saturate the image with heavy pixels. For Koberidze this is not purely an exercise in technological moderation. It is way for him to confront traditional notions of the digital image and, much like Cézanne, utilize compression and basic geometric shapes to restructure and challenge spatial perceptions. It reconfigures how one sees the image and the world.

Dry Leaf is an odyssey through rural Georgia where Irakli (David Koberidze, the director’s father) searches for his daughter Irina, who disappeared when on assignment to photograph football pitches across the country. It’s a road film where invisible people are as everyday as dilapidated goal posts.