BFK | 07.09.2025 | Happy End (1967)

INFO:

Visningsformat: DCP
Regissør: Oldřich Lipský
Manusforfattere: Oldřich Lipský, Miloš Macourek
Skuespillere: Vladimír Menšík, Jaroslava Obermaierová, Josef Abrhám
Produksjonsland: Tsjekkoslovakia
Språk: Tsjekkisk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 1 time & 13 minutter

NOR:

33 år før den ikke-lineære og fragmenterte historien i Memento (2000) og 53 år før Protagonisten (John David Washington) i Tenet (2020) reddet verden i et sensorisk overveldende baklengssammensurium, finner vi slakteren Bedřich Frydrych (Vladimír Menšík). Han står ved giljotinen i et fengsel i Tsjekkoslovakia. Hele filmen er fortalt fra slutt til start, hvor både hendelser, bevegelser og samtaler blir presentert baklengs. Slakterens død blir hans fødsel og tiden i fengsel blir hans oppvekstskildring. Han slipper ut av fengsel og møter en lemlestet kvinne som han setter sammen på ny og de to blir mann og kone. Slik fortsetter historien om denne slakteren som drepte sin kone og ble dømt til døden, eller fødselen, helt tilbake til hans barndom eller død. 

Hvor baklengsbevegelsene i Tenet er begrenset til enkelte mennesker i enkelte situasjoner mens resten av verden beveger seg fremover, er alt i Happy End bokstavelig talt spilt av baklengs: som om du spoler tilbake en VHS. Det avhuggede hodet ruller tilbake til kroppen; røyken siver fra luften tilbake til sigaretten; maten kommer opp og ut, istedenfor inn og ned. Dette er bare noen illustrative eksempler på hvordan denne undervurderte filmen fra regissør Oldrich Lipský fungerer. Dette er en film full av morbid og makaber humor, hvor dens baklengsstruktur gir rom for klassisk slapstick-humor. Noen av filmens vitser er som tatt rett fra et revy- eller sketsjprogram, mens andre er langt mer dvelende og metafysisk om liv/død/sex og alt imellom. Det er uklart om Christopher Nolan har sett Happy End, men kunstens påvirkningskraft er ikke nødvendigvis alltid eksplisitt. Hvor Lipský muligens har inspirert Nolan, er det også rom for å påstå at The Parallel Street (1962) av Ferdinand Khittl preget Happy End – hvor slaktningen av kyr og sauer er spilt av baklengs. Selv om man lett kan reise innvendinger mot Harold Blooms idé om «innflytelsens angst», fungerer likevel Happy End sin plass i filmhistorien som et spennende utgangspunkt for en nærmere utforskning av innflytelse, påvirkning og speilinger i filmkunsten. 

ENG:

Thirty-three years before the non-linear and fragmented narrative of Memento (2000), and fifty-three years before the Protagonist (John David Washington) in Tenet (2020) saved the world in a sensory-overwhelming backwards pincer movement, we find the butcher Bedřich Frydrych (Vladimír Menšík) by the guillotine in a prison in Czechoslovakia. The entire film is told from end to start, where events, movements, and conversations are all presented backwards. The butcher’s death becomes his birth, and the time spent in prison, or years in the “schoolyard” is his childhood. He is released from prison and meets a dismembered woman whom he puts back together, and the two become husband and wife. Thus, the story continues about this butcher who killed his wife and was sentenced to death (or birth) all the way back to his childhood… or death.

Where the reversed movements in Tenet are limited to certain people in certain situations, with the rest of the world moving forward, everything in Happy End is literally played backwards: as if you were rewinding a VHS tape. The severed head rolls back onto the body; smoke seeps from the air back into the cigarette; food comes up and out, rather than in and down. These are just a few illustrative examples of how this underrated film by director Oldřich Lipský operates. This is a film full of morbid and macabre humor, where the film’s backward structure creates space for classic slapstick comedy. Some of the jokes in the film feel like they are taken straight from a sketch show, while others are far more philosophical and metaphysical, dealing with life, death, sex and everything in between.

It is unclear whether Christopher Nolan has seen Happy End, but the power of artistic influence is not necessarily always explicit. While Lipský may have inspired Nolan, there is also room to argue that The Parallel Street (1962) by Ferdinand Khittl influenced Happy End—where the slaughtering of cows and sheep is played backwards. Although it is easy to raise objections to Harold Bloom’s idea of the “anxiety of influence,” Happy End’s position in film history nonetheless serves as an exciting starting point for a closer exploration of influence, impact, and reflections in the art of film.