BFK | 14.09.2025 | The Ballad of Suzanne Césaire (2024)

INFO:

Visningsformat: DCP
Regissør: Madeleine Hunt-Ehrlich
Manusforfattere: Madeleine Hunt-Ehrlich, Marina Magloire
Skuespillere: Zita Hanrot, Motell Gyn Foster, Josué Gutierrez
Produksjonsland: USA
Språk: Engelsk, fransk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 1 time & 15 minutter

NOR:

The Ballad of Suzanne Césaire er en ukonvensjonell og sjangeroverskridende dokumentarfilm om Suzanne Césaire: en forfatter, aktivist og lærer fra Martinique. Selv om hennes navn ikke er like kjent som hennes ektemanns, Aimé Césaire, er hennes bidrag til antikolonial tenkning og litterær teori ikke desto mindre verdifull. Hun var en av grunnleggerne av det dissidentiske tidsskriftet Tropiques, hvor hun blant annet tok ansvar i møte med forsøkt sensur fra Vichy-regimet. Hun skrev syv essays for tidsskriftet, som utgjør hele hennes forfatterskap. Da Tropiques ble lagt ned ved slutten av andre verdenskrig sluttet hun å skrive, men aldri å undervise. Hun arbeidet som lærer i både Martinique og Haiti. 

«We are making a film about an artist who didn’t want to be remembered,” sier skuespiller Zita Henrot. Hun står sentralt i nesten hver scene i dette verket, tidvis som Suzanne Césaire, tidvis som seg selv. Hvordan lager du en film om en person som ikke ønsket å bli husket? Dette spørsmålet ligger som en resonans i hele denne filmen av regissør Madeleine Hunt-Ehrlich. Løsningen finner Hunt-Ehrlich i tett samarbeid med Henrot, samt Motell Gyn Foster (som spiller Aimé Césaire), og resten av sitt produksjonsteam. Samlet utfordrer de ideer om kollektiv hukommelse og gjenoppdagelse ved å bryte ved dokumentarfilmens grenser og konvensjoner. Blant annet hvisker de ut den fjerde veggen – mer enn at de bryter den – ved at skuespillerne virker å eksistere i begge rollene på en og samme tid; både Suzanne og Aimé Césaire, men også som Zita Henrot og Gyn Foster. Henrot, som i store deler av filmen leser tekstfragmenter fra Suzannes arbeid, tar innimellom avbrekk for å ta vare på sitt eget nyfødte barn. Ikke bare knytter dette bånd mellom Henrot og hennes «karakter», i form av at Suzanne Césaire var mor til seks, det gir rom for en klar politisk praksis i filmverkets form: arbeiderklassens arbeid, og spesielt arbeiderklassemorens, er alltid todelt. Videre er filmen preget av lyriske sekvenser og fremførelse av tekst; historiske gjenskapelser og andre overskridelser av den fjerde veggen. Alt dette er umåtelig tilknyttet det å huske en som ikke ønsket å bli husket, men som absolutt fortjener å bli det. 

ENG:

The Ballad of Suzanne Césaire is an unconventional documentary about Suzanne Césaire: a writer, activist, and teacher from Martinique. Although her name is not as well known as that of her husband, Aimé Césaire, her contribution to anti-colonial thought and literary theory is no less valuable. She was one of the founders of the dissident magazine Tropiques, where she, among other things, took responsibility in the face of attempted censorship by the Vichy regime. She wrote seven essays for the journal, which constitute her entire body of published work. When Tropiques was shut down close to the end of World War II, she stopped writing but never stopped her pedagogical work, as she worked as a teacher in both Martinique and Haiti.

“We are making a film about an artist who didn’t want to be remembered,” states actress Zita Henrot. She appears in almost every scene of this work, sometimes as Suzanne Césaire, at other times as herself. How do you make a film about a person who didn’t want to be remembered? This question resonates throughout the entire film by director Madeleine Hunt-Ehrlich. Hunt-Ehrlich finds the solution in close collaboration with Henrot, as well as Motell Gyn Foster (who plays Aimé Césaire), and the rest of her production team. Together they challenge ideas about collective memory and re-discovery by breaking the boundaries and conventions of documentary filmmaking. Among other things, they erase the fourth wall—more than breaking it—by having the actors seem to exist in both roles at the same time: both Suzanne and Aimé Césaire, but also as Zita Henrot and Gyn Foster. Henrot, who for much of the film reads excerpts and text fragments from Suzanne’s work, occasionally takes breaks to care for her own newborn child. This not only creates a bond between Henrot and her “character,” given that Suzanne Césaire was a mother to six children, but it also makes space for a clear political praxis in the film’s form: the labor of the working class, and especially that of the working class mother, is always twofold. Furthermore, the film is marked by lyrical sequences and text performance, historical reenactments, and other transgressions of the fourth wall. All of which is intricately connected to remembering someone who did not want to be remembered, but certainly deserves to be.