BFK | 10.09.2025 | Black Is... Black Ain't (1994)
INFO:
Visningsformat: DCP
Regissør: Marlon Riggs
Medvirkende: Angela Davis, Essex Hemphill, bell hooks, Cornel West
Produksjonsland: USA
Språk: Engelsk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 1 time & 27 minutter
NOR:
Dokumentarfilmen har alltid stått i et slags krysningspunkt mellom det objektive og det subjektive; det prosaiske og det poetiske; det journalistiske og det essayistiske. Det er dokumentarer som utelukkende fungerer som informasjonsformidling, de rent didaktiske og pedagogiske filmene som formet mang en barndom på skolebenken, og det er dokumentarfilmer som leker med form og uttrykk, og bryter med egne sjangerkonvensjoner. Black Is… Black Ain’t (1995) av Marlon Riggs tilhører sistnevnte type og undersøker hva det vil si å være svart i USA. Med en personlig og poetisk fortellerstil kombinerer Riggs egne refleksjoner med intervjuer av svarte amerikanere fra ulike miljøer: intellektuelle, kunstnere, aktivister, skeive, kvinner osv. Vi møter blant annet uvurderlige personer som Angela Davis, bell hooks og Cornel West.
Black Is… Black Ain’t ble laget mens Riggs selv kjempet mot AIDS og ble ferdigstilt etter hans død. Filmen stiller spørsmål til identitet og tilhørighet og ikke minst er den interessert i hvordan kjønn, seksualitet og klasse spiller en sentral rolle i hvordan anerkjennelse av individuelle mennesker former et samfunn. Dette er en dokumentarfilm som blander tradisjonell dokumentarstil – med intervjuer og arkivklipp – med mer lyriske sekvenser, hvor Riggs ser til poesien for å finne en uttrykksform som komplementerer filmens tematikk. Flere av filmens sterkeste scener er skutt på sykehuset der Riggs var sengeliggende frem til han døde under produksjonen. Gjennom disse svært personlige samtalene med kamera inviterer Riggs oss helt inn, og selv om det er sterkt nok i seg selv, er det hans grundige og nådeløse blikk utover som gir filmen dens enorme kulturelle tyngde, nettopp fordi den ikke tyr til enkle eller komfortable sannheter for sitt publikum.
ENG:
The documentary has always stood at a kind of crossroads between the objective and the subjective; the prosaic and the poetic; the observational and the expressionistic. There are documentaries that function mainly as vehicles for information—those purely didactic and pedagogical films that shaped many a childhood in the schoolroom—and there are documentaries that play with form and expression, challenging their own genre conventions. Black Is… Black Ain’t (1995) by Marlon Riggs belongs to the latter kind and it examines what it means to be Black in the United States. With a personal and poetic narrative style, Riggs combines his own reflections with interviews with Black Americans from various walks of life: intellectuals, artists, activists, queer people, women and more. We meet invaluable figures such as Angela Davis, bell hooks, and Cornel West.
Black Is… Black Ain’t was made while Riggs himself was battling AIDS, and was completed after his death. The film raises questions of identity and belonging. It is especially concerned with how gender, sexuality, and class play a central role in shaping how individuals are recognized and how that recognition influences a society. This is a documentary that blends traditional documentary style—with interviews and archival footage—with more lyrical sequences, where Riggs turns to poetry to find a mode of expression that complements the film’s themes. Some of the film’s most powerful scenes were shot in the hospital where Riggs was bedridden. Through these deeply personal conversations with the camera, Riggs draws us in, and while this alone is powerful enough, it is his rigorous and unflinching gaze outward that gives the film its immense cultural weight—precisely because it refuses to offer its audience simple or comfortable truths.