BFK | 15.04.2026 | Afternoons of Solitude (2024)

INFO:

Visningsformat: DCP
Regissør: Albert Serra
Land: Spania
Språk: Spansk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 2 timer & 5 minutter

NOR:

Det er ikke uten grunn at tittelen til Albert Serras nyeste dokumentarfilm står som et ekko til Ernest Hemingways Death in the Afternoon. Dette handler om tyrefektingens verden i Spania. Afternoons of Solitude er minst like kontroversiell og utfordrende som den berømte boken fra 1932 i sin avbildning av den konservative og blodtørstige «kampen» mellom mannen og oksen.

Serras film følger tyrefekteren Andrés Roca Rey fra start til slutt. Kamera virker nærmest besatt av hans skikkelse i arenaen, men også på ekstravagante hotellrom og bilturer. Dette er selvsagt ingen lett film å se, og det er på ingen måte en film alle bør se. Filmen viser ingen nåde, og det er flere scener med brutal slakt av oksene. Serras kamera er likevel ikke bare sensasjonell voyeurisme, det fanger et ubehag og en rendyrket nihilisme som springer ut av en banal og patetisk machismo forkledd som ritual, tradisjon, og historie. I en verden som er mer og mer totalitær, og tilsynelatende mer og mer selvdestruktiv, kan det virke som at Serras kamera avkler tyrefektingen og maskulin konservatisme fullstendig.

ENG:

It is no coincidence that the title of Albert Serra’s latest documentary echoes Ernest Hemingway’s Death in the Afternoon. This is about the world of bullfighting in Spain. Afternoons of Solitude is as controversial and challenging as the infamous 1932 book in its portrayal of the conservative and blood-stained “battle” between man and bull.

Serra’s film follows the bullfighter Andrés Roca Rey from beginning to end. The camera seems almost obsessed with his figure in the arena, but is equally interested in how he moves through extravagant hotel rooms and during car rides. This is certainly not an easy film to watch, and it is by no means one everyone should see. The film does not obfuscate, and there are several scenes of brutal slaughter of bulls. Yet Serra’s camera is not merely sensational voyeurism; it captures a pure nihilism that emerges from a banal and pathetic machismo disguised as ritual, tradition, and history. In a world that is becoming increasingly totalitarian and seemingly more self-destructive, it can feel as though Serra’s camera completely strips bullfighting and masculine conservatism bare for the world to see.