BFK | 21.05.2025 | Living on the River Agano (1992) & Memories of Agano (2005)

INFO LIVING ON THE RIVER AGANO:

Visningsformat: DCP
Regissør: Makoto Satô
Produksjonsland: Japan
Språk: Japansk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 1 time & 55 minutter

INFO MEMORIES OF AGANO:

Visningsformat: DCP
Regissør: Makoto Satô
Produksjonsland: Japan
Språk: Japansk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 55 minutter

NOR:

Makoto Satô sine dokumentarfilmer Living on the River Agano og Memories of Agano står som en rørende diptykon som tar oss tett på befolkningen og omgivelsene i Niigata-prefekturet i Japan. Dette er et område som har vært voldsomt rystet av metylkvikksølvutslipp og -forgiftning som direkte konsekvens av industrielt avfall fra et kjemisk anlegg i byen Minamata; som senere rant inn i elven Agano.

Satô besøker et miljø som bor langs elven, hvor store deler av den lille befolkningen ble hardt rammet av utslippet. Han besøker dem først mot slutten av forrige århundre, og bor der i tre år for å bli kjent med og fortelle historiene til disse menneskene—som i stor del består av eldre personer som har arbeidet i og rundt elven hele sitt liv. Agano-elven får en urovekkende rolle som både livsbærende—i den forstand vannet er instrumentalt i gårdsdrift, matproduksjon, osv—men også som en overhengende trussel som forgifter både menneskene som drikker og arbeider i vannet, men også økologien og naturen rundt. Living on the River Agano er en meditativ og tålmodig dokumentar, hvor Satô og andre bak kamera tok del i livet til dem de avbilder; de la ofte ned kamera for å assistere i det daglige arbeidet, og oppdaget raskt hvor krevende det var. Han returner noen år senere, i Memories of Agano, og skaper en langt mer eksperimentell, men ikke desto mindre radikalt empatisk film.

Filmene avbilder ikke bare menneskene og naturen som har blitt påvirket av utslippet, men de står også som vitne og fungerer som en form for testament til de menneskene som ikke lenger er i livet og de historiene som aldri har blitt fortalt. Gjennom disse filmene nekter Satô å la slike industrielle overgrep av natur og befolkning forsvinne i det stille, tross hva dem med all kapitalmakten måtte ønske. Filmene er kanskje stille i sin form og sitt temperament, men de er aldri taus og det de sier bærer en voldsom vekt.

ENG:

Makoto Satô’s documentaries Living on the River Agano and Memories of Agano stand as a poignant diptych that brings us intimately close to the people and environment of the Niigata Prefecture in Japan. This is a region deeply effected by methylmercury contamination and poisoning as a direct result of industrial waste discharged from a chemical plant in the city of Minamata; which subsequently flowed into the Agano River.

Satô visits a community along the river where much of the small population was severely affected by the pollution. He first arrives there toward the end of the 20th century and lives in the area for three years to get to know the inhabitants and tell their stories—most of whom are elderly people who have worked in and around the river all their lives. The Agano river assumes an unsettling dual role: it is life-giving—instrumental in farming, food production, and daily survival—but also a looming threat, poisoning not only those who drink and work in its waters, but also the surrounding ecology and natural world.

Living on the River Agano is a meditative and patient documentary, where Sato and his team did not merely observe but actively participated in the daily lives of the people they filmed. They often put down the camera to assist with labor, quickly realizing just how demanding the work was. He returns some years later with Memories of Agano, creating a more experimental, though no less radically empathetic, film.

These films do more than depict the people and nature impacted by pollution—they also serve as witness, and as a form of testament to those no longer living and the stories never told. Through the two films, Satô refuses to let such industrial violations against nature and humanity fade quietly away, no matter the will of those holding capital and economic power. Though the films may be quiet in tone and temperament, they are never silent; and what they communicate carries tremendous weight.