BFK | 05.04.2025 | Bergsem 2025 | Dahomey (2024)

INFO:

Visningsformat: DCP
Regissør: Mati Diop
Manusforfatter: Mati Diop, Makenzy Orcel
Skuespillere: Lucrèce Hougbelo, Parfait Vaiayinon, Didier Sedoha Nassangade
Produksjonsland: Frankrike, Senegal, Benin, Singapore
Språk: Engelsk, fransk, fon
Undertekst: Engelsk
Lengde: 1 time & 8 minutter

NOR:

Da Mati Diop debuterte som spillefilmregissør i 2019 med Atlantique, hadde filmen verdenspremiere i hovedkonkurransen i Cannes. Før dette hadde hun gjort seg bemerket som skuespiller blant annet i 35 Shots of Rum (2008) av Claire Denis, men også som regissør for mange sterke kortfilmer, hvor spesielt Snow Canon fra 2011 er verdt å søke opp.

Det var naturligvis enorme forventninger tilknyttet hennes nye film i fjor, men det var likevel mange som ble overrasket da Dahomey vant Gullbjørnen for beste film ved filmfestivalen i Berlin i 2024. Det var fullt fortjent.

Dahomey er først og fremst en dokumentarfilm om hjemsendelsen av kulturskatter til sitt opprinnelige folk fra kolonimaktene som plyndret (og plyndrer) rundt om i verden. Her blir vi vitne til hvordan Frankrike returnerer 26 skatter til det moderne Benin (tidligere Kongedømmet Dahomey)—mens flere tusen andre skatter blir liggende i museum, lagerbygninger, private samlinger, osv. Til tross for at Diop bruker flere virkemidler fra den observerende dokumentarfilmen—spesielt forfriskende er en lengre studentdebatt om blant annet motivasjonen bak slike politiske handlinger av kolonimaktene—er hun langt mer spekulativ og lyrisk enn som så. En av filmens sterkeste virkemidler er den subjektiviteten hun tillegger en av de hjemsendte skattene, hvor den får rom til å reflektere, tenke, og snakke om sin egen historie; og kanskje enda viktigere, sin egen plass i den historien som fortsatt skal skrives. Statuens stemme fyller kinorommet med en dyp røst, som om den er kastet ut fra et slags mørkt rom i et temporalt limbo.

Dahomey formidler mer på 68 minutter enn tusenvis av andre filmer får til på det dobbelte, og dette handler om hvordan Diop benytter dokumentarfilmens regler, begrensninger, og muligheter til å skape en ren dialektisk diskurs i både filmens form og dens innhold. Det er liten tvil om at dette er en film som vil bli studert nært i årene som kommer, og vi ser allerede i nyhetsbildet fra kulturinstitusjoner i både Frankrike og Benin at den er brennene aktuell enda: statuene som ble sendt hjem er nå stengt bort fra befolkningen på ny, i kjellerne til museum bygget i vestlig arkitektonisk stil med penger fra Frankrike.

ENG:

When Mati Diop made her feature film directorial debut in 2019 with Atlantique, the film had its world premiere in the main competition at Cannes. Before that, she had made a name for herself as an actress in such masterworks as 35 Shots of Rum (2008) by Claire Denis, but also as the director of many strong short films, of which Snow Canon from 2011 is particularly worth seeking out.

Naturally, there were enormous expectations associated with her new film last year, but many were still surprised when Dahomey won the Golden Bear for Best Film at the Berlin International Film Festival in 2024. It was fully deserved.

Dahomey is first and foremost a documentary about the repatriation of cultural treasures to their original Peoples from the colonial powers that plundered (and plunder) around the world. Here, we witness France returning 26 treasures to modern-day Benin (formerly the Kingdom of Dahomey)—while thousands more remain in museums, warehouses, private collections, etc. Although Diop uses many of the techniques of the observational documentary—especially refreshing is a lengthy student debate on, among other things, the motivations behind such political actions by the colonial powers—she is far more speculative and lyrical than that. One of the film's strongest devices is the subjectivity she attributes to one of the repatriated treasures, giving it space to reflect, think and talk about its own history; and perhaps more importantly, its own place in the history still to be written. The statue's voice fills the cinema space with a deep and rumbling voice, as if it has been flung out of some kind of dark void in a temporal limbo.

Dahomey conveys more in 68 minutes than thousands of other films do in twice that, and this is about how Diop uses the rules, limitations and possibilities of documentary film to create a pure dialectical discourse in both the film's form and its content. There is little doubt that this is a film that will be studied closely in the years to come, and we already see in the news from cultural institutions in both France and Benin that it is still relevant: the statues that were sent home are now locked away from the population once more, in the basements of museums built in Western architectural style with money from France.