BFK | 28.03.2025 | Women Calling the Shots - African Cinema in Spotlight | I Am Not a Witch (2017)

This event is part of the festival Women Calling the Shots - African Cinema in Spotlight

Info and Schedule for festival

INFO:

Visningsformat: DCP
Regissør: Rungano Nyoni
Manusforfatter: Rungano Nyoni
Språk: Bemba, Tonga (Tonga Islands), Nyanja, English
Undertekst: Engelsk
Lengde: 93 min

ENG:

I Am Not a Witch (2017), the debut feature by Zambian-Welsh director Rungano Nyoni, blends magical realism with absurd tragicomedy to deliver a sharp and often darkly funny critique of patriarchal society and the systems that control women's lives. Set within a world where superstition, bureaucracy, and spectacle uneasily coexist, the film follows Shula, a young girl accused of witchcraft, whose quietness becomes one of the film's greatest strengths. She is often silent, but her silence is never empty: it expresses fear, uncertainty, observation, and a muted form of resistance within a society that constantly speaks over her. At the same time, the film finds real tenderness in the community of ‘witches,’ whose care for one another gives warmth and emotional depth to an otherwise cruel social order. The image of the white ribbons tied to the women's backs makes that oppression literal, symbolising the restraint placed on them by society, while also suggesting that even those without visible ribbons are hardly free, bound as they are by invisible but equally powerful expectations.

NOR:

I Am Not a Witch (2017), spillefilmdebuten til den zambisk-walisiske regissøren Rungano Nyoni, blander magisk realisme med absurd tragikomedie for å levere en skarp og ofte mørkt humoristisk kritikk av patriarkalske samfunn og systemene som kontrollerer kvinners liv. Filmen er satt i en verden der overtro, byråkrati og iscenesettelse eksisterer side om side på urolig vis, og følger Shula, en ung jente som blir anklaget for å være heks, og hvis stillhet blir en av filmens største styrker. Hun er ofte taus, men tausheten er aldri tom: den uttrykker frykt, usikkerhet, observasjon og en dempet form for motstand i et samfunn som stadig snakker over henne. Samtidig finner filmen ekte ømhet i fellesskapet mellom «heksene», der omsorgen de viser hverandre gir varme og emosjonell dybde til en ellers brutal sosial orden. Bildet av de hvite båndene som er festet til kvinnenes rygger gjør denne undertrykkelsen bokstavelig, som et symbol på begrensningene samfunnet legger på dem, samtidig som filmen antyder at også de uten synlige bånd knapt er friere, bundet som de er av usynlige, men like sterke forventninger.