Taal
Help
© TicketCo AS 2024.
Juridische voorwaarden voor ticketkopers
Juridische voorwaarden voor organisatoren
Visningsformat: DCP
Originaltittel: Jai Jumlong
Regissør: Anocha Suwichakornpong
Manusforfatter: Anocha Suwichakornpong
Skuespillere: Sirat Intarachote, Waywiree Ittianunkul, Apinya Sakuljaroensuk
Produksjonsland: Thailand
Språk: Thai
Undertekst: Engelsk
Lengde: 1 time & 9 minutter
Visningsformat: DCP
Regissør: Eduardo Williams
Manusforfatter: Eduardo Williams
Skuespillere: Bo-Kai Hsu, Meera Nadarasa, Sharika Navamani
Produksjonsland: Argentina, Portugal, Nederland, Brasil, Taiwan, Hong Kong, Sri Lanka, Peru
Språk: Spansk, kinesisk, engelsk, singalesisk, tamil
Undertekst: Engelsk
Lengde: 2 timer & 1 minutt
I Come Here av Anocha Suwichakornpong møter vi fire unge voksne som har reist langt for å besøke et museum som viser seg å være stengt. Dette betyr at de må finne andre måter å fordrive tiden i vente på hjemreisen. Dette er en film om den plassen våre kropper fyller i omgivelsene, og Suwichakornpong bruker flere sterke formmessige teknikker for å innramme dem i en materiell romlighet i en verden som ser ut til å ha blitt satt på pause.
Regissør Eduardo Williams er opptatt av lignende idéer. Han stiller spørsmål rundt vår egen kroppslige autonomi i en senkapitalistisk verden, og vår manglende eierskap over egen arbeidskraft. Han er spesielt interessert i unge menneskers frarøvelse av sin egen tid og alle hans filmer følger ungdommer og unge voksne som er i konstant bevegelse på tvers av grenser: geografiske og digitale, bokstavelige og billedlige.
I The Human Surge 3, som tar opp tematiske tråder fra The Human Surge (det finnes ingen Surge 2), følger vi flere unge mennesker på tvers av kontinenter. Reisene er flytende, og vi har få forankringspunkt til enhver tid. Filmen er skutt med et Insta360 Titan-kamera, bestående av åtte linser som kan filme i alle retninger til enhver tid. Williams redigerte den selv med bruk av VR-briller, hvor han tok opp sine egne kroppslige bevegelser i det virtuelle rommet. Resultatet på det flate kinolerret er digitale bilder som bryter med alle grenser for bildeskapning. De rives i stykker og blir forvrengt i sine sammensetninger, og springer like mye ut av karakterenes søken etter nye måter å leve/være på i vår verden, som de bryter inn i filmens romlige og temporale virkelighet.
In Come Here, Anocha Suwichakornpong’s latest film, four people in their early twenties travel to a museum in Kanchanaburi, Thailand. When they learn it is closed for refurbishment, they fill their days with leisure and recreations of various sorts. It is a film of suspended action and suspended time, where Suwichakornpong’s formal gestures capture their bodies in the spatiality of a world that seems to have been set to pause.
Eduardo Williams has always been curious about the notion of bodily autonomy—both spatially and temporally—in this world of late capitalism, where we not only sell our labor, but also our (free) time. He looks to people his own age, or younger, and follows them across both literal and figurative borders as they attempt to find new ways to live in this world of ours, whether it is Sri Lanka, Argentina, or Peru. The Human Surge 3 is a pseudo-sequel to The Human Surge from 2016 (there is no Surge 2), but it stands entirely on its own.
Williams is a playful formalist who never hides his insatiable curiosity about the potential of digital image-creation: as with Parsi (2019) and its use of a GoPro 360 camera; or the plunge into a human body through an endoscopic pill camera in A Very Long Gif (2022). The entirety of Surge 3 was shot with an Insta360 Titan, a spherical camera with eight lenses that lets you shoot in all directions at once, and was then edited with a VR headset. Here Williams recorded the movements of his own head to frame the image, which he then transferred to the flat surface of the cinema screen. This creates a digital image that seems to tear apart the seams of its composites; distorted and uncanny. These images blur the lines of the real and the unreal of our digital image perception and that of the lives of Williams’ characters, who have all grown up in a world of constant availability. He creates images that carry within them all these tensions of bodily autonomy, and the potentials for new ways to live.