BFK | 03.09.2025 | Kanskje i morgen (2012) & Verden venter (2014)

KANSKJE I MORGEN - INFO:

Visningsformat: DCP
Regissør: Mariken Halle
Manusforfatter: Mariken Halle
Skuespillere: Bianca Kronlöf, Marcus Carlsson, Jan Coster
Produksjonsland: Sverige, Norge
Språk: Svensk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 1 time & 37 minutter

VERDEN VENTER - INFO:

Visningsformat: DCP
Regissør: Mariken Halle
Manusforfatter: Mariken Halle
Skuespillere: Bianca Kronlöf, Nina Haber, Roozbeh Behtaji
Produksjonsland: Norge, Sverige
Språk: Norsk, svensk
Undertekst: Engelsk
Lengde: 1 time & 52 minutter

NOR:

Kanskje i morgen (2012) starter med et enkelt spørsmål: «Jeg lurte på om jeg kunne få filme deg?» Det er regissør Mariken Halle som her opptrer som intervjuer i spissen av et filmteam basert i Gøteborg. De vandrer rundt i den svenske storbyen for å stille dette spørsmålet til vilkårlige mennesker. «Filme meg? Hvorfor det?», svarer en av de første personene de møter, og lignende svar skal prege store deler av filmen. Enkelte mennesker er mer bekvemme foran kamera enn andre og får tydeligere plass i filmen. Hvorvidt det er fordi ingen andre ønsket eller fordi akkurat disse menneskene pirret interessen til Halle som regissør og/eller intervjuer forblir et spørsmål som står sentralt i filmens hybridstruktur. I Verden venter (2014) møter vi tre kvinner ved Kunstnernes Hus i Oslo, hvor alle arbeider som servitører. Det er ikke stort mer konkret plott i filmen enn som så. Vi følger disse kvinnene i deres daglige rutiner. Tidvis oppleves det som om vi er en flue på veggen, andre tider føles det orkestrert: noen sekvenser bærer preg av voyeurisme av kvinnene, så vel som huset og Oslo som helhet. 

Det har alltid eksistert en friksjon i filmkunsten mellom fiksjon og fakta, eller sagt med filmspråket: spillefilmen og dokumentarfilmen. Fra det Bazin sannsynligvis ville kalt filmens iboende indeksikalitet, hvor selv fiksjonsfilmen fanger virkeligheten i sine bilder, til moderne hybridfilmer og populære TV-serier. I Nathan for You (2013-17) og The Rehearsal (2022-) av Nathan Fielder er spørsmålet om hvorvidt det vi ser på er genuint eller ikke helt sentralt i verket, fra dens skapelsesprosess til dets mottakelse og offentlige diskurs. Mariken Halles spillefilmer eksisterer i et lignende landskap, men hvor Fielder lener seg mot ekstravaganse og det utrolige som trolig, ser Halle mot trivialiteter og hverdagsligheter. Fra den klart dokumentariske estetikken som introduserer oss for Halles tendenser i Kanskje i morgen til Verden venter. Sistnevntes åpningssekvens fungerer som en direkte fortsettelse og reforhandling av «det sette» i Kanskje i morgen. Helt frem til filmens konklusjon bryter Halle med grensene mellom det reelle og det konstruerte innenfor filmkunstens rammeverk. 

ENG:

Kanskje i morgen (2012) begins with a simple question: “I was wondering if I could film you?” It is director Mariken Halle who appears here as the interviewer, leading a film crew based in Gothenburg. They wander through the Swedish city, posing this question to random people. “Film me? Why would you?” responds one of the first people they meet, and similar answers characterize much of the film. Some people are more comfortable in front of the camera than others and become more prominently featured in the film. Whether this is because no one else wanted to participate, or because these particular individuals sparked Halle’s interest as director and/or interviewer, remains a question central to the film’s hybrid structure. In Verden venter (2014), we meet three women at Kunstnernes Hus in Oslo, all working as waitresses. There’s not much concrete plot beyond this. We follow these women through their daily routines. At times it feels as if we are a fly on the wall, at other moments, it seems orchestrated, and some sequences bear traces of voyeurism; both of the women themselves and of the house and Oslo as a whole.

There has always existed a tension in cinema between fiction and fact—or, in filmic terms, between the feature film and the documentary. From Bazin’s notion of indexicality in which even fiction films capture reality in their images, to contemporary art films and popular TV shows. In Nathan for You (2013–17) and The Rehearsal (2022–) by Nathan Fielder, the question of whether what we see is genuine or not is central to the work, from its production process to its reception and public discourse. Mariken Halle’s feature films clearly exist within a similar landscape, but whereas Fielder leans toward extravagance and the impossible-as-possible, Halle turns toward trivialities and the quotidian. From the documentary aesthetics that introduce us to Halle’s tendencies in Kanskje i morgen to Verden venter. The latter’s opening sequence functions as a direct continuation and renegotiation of the seen in the former. From beginning to end Halle challenges the boundaries between the real and the constructed within the framework of cinematic art.